Dere har kanskje fått med dere hvem som gjester Oslo i kveld? Morgenutgaven møtte Zach Lind og Rick Burch fra Jimmy Eat World i ettermiddag før konserten deres på Rockefeller. Vi tok en prat med dem om mat, Gudfaren og musikk da.

Jimmy Eat World fra Uniten, nærmere bestemt Arizona, har lagt ut på verdensturné. København igår, Oslo idag, Stockholm i morgen, Bremen i overimorgen, ogsåvidere. Bandet begynte å spille sammen i 1993, og har holdt det gående siden med noen små utskiftninger. For 15 år siden, som tross alt 1993 er, var de akkuratt ferdig på high school og har ikke trengt noe mer utdanning enn det.

- Hvordan liker dere det europeiske publikumet kontra hjemmepublikumet i USA? Har dere merket noen forskjeller?

- Vi får mer direkte respons her i Europa. Folk er med, klapper og det ser ut som de liker det de hører. Vår erfaring med det amerikanske publikummet er at de er mer reserverte og selvopptatte. De tør ikke vise like mye følelser og er mer redde for hva andre tenker om en.

Ikveld varmer australske Sparkadia opp for Jimmy Eat World. Bandet utrykte at det var svært fornøyde med å ha de med seg. I Belgia, og senere Storbritania får de med seg Styrofoam som oppvarmingsband. Sammen med vokalisten Jim Adkins i JEW har Styrofoam mekket låten “My next mistake.” - Hør den på MySpace!

- I en “pistol mot hodet-situasjon” og Jimmy Eat World måtte velge en låt de skulle covret, hvilken hadde det vært?

- Vi har allerede covret en av våre favoritter. I anledning slippet av vår nyeste plate “Chase This Light” covret vi Bruce Springsteen’s, “Take´em as they come”. Det er en utrolig god sang. Vi koste oss skikkelig når vi jobbet med den i studio. Hvis dere kjøper plata vår på iTunes følger den med!

- Hvis musikken vår hadde vært en film hadde det vært Gudfaren. Det er en film som har alt, og er meget variert. Filmen er et ‘masterpiece’, som også er et stikkord som beskriver musikken vår, tør vi påstå!

Jimmy Eat World har soundtracket til flere amerikanske chick flicks (jentefilmer). Mest kjent er låten “Hear You Me” som spilles i det avgjørende kjærlighetserklærende øyeblikket mellom Hillary Duff og Chad Micheal Murray i “A Cindarella Story.” - Hvordan spiller slike filmer inn på rockeimaget og publikumsskaren?

- Vi har et ganske delt publikum. I de senere årene har vi sett at fansen har blitt eldre og eldre, men for noen år tilbake kom foreldre med barn på slep opp til dem etter konserten. I utgangspunktet var det barnet som var fan, men når foreldrene hørte plata fant de musikken like fengende. Da dro de like gjerne sammen på konsertene våre. Det syns vi var stas, men også litt sært!

Når temaet plateselskap og nedlastning kom på banen, svarer Rick og Zach at de syns det er en spennende tid musikkbransjen går inn i, hvor store forandringer skjer fort. Men de har ikke planer om å gå i Radioheads fotspor helt enda, selvom det ser ut som det var rett for dem.

- Vi har nok ikke det samme navnet som Radiohead har.

- Nok om det. Om dere kunne planlegge og tilberede deres siste måltid, hva hadde dere valgt å spise? Eller syns dere det er for dystert og ekkelt å svare på?

- Jeg ville ha spist på Chicago Diner i Chicago. Der serverer de en vegetar sandvich med mac´n cheese. Også har de fantastiske peanutbutter milkshakes der, svarer Rick mens han spiser med øynene akkuratt det han beskriver.

Zach ville ikke ha tenkt på kosthold siden han uansett skulle dø, så sjokolade dyppa i peanøttsmør sto på hans ønskeliste. Han legger ut om hvordan og hvor godt det smaker, og før redaksjonen vet ord av det har vi lovet vi skal prøve det før konserten ikveld. I skrivende stund gotter vi oss derfor med akkuratt dette! Ikke så verst, men en munnfull var nok.