Hørt på Sentrum Scene under Keanes andre låt, ‘Everybody’s Changing’:
IIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIKKKKKKKKKKKKKKKK, JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA, OOOOOOOOOOOOOOHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHH!
Keane er i form. Ingen tvil om det.
Foto: Tom Arne Bakkemoen
Sjarmøretappe! På en god måte.
Redaksjonen registrerer at noen av de store og toneangivende(?) avisene i landet er ganske avmålt i forhold til Coldplays innsats i Oslo Spektrum, fredag kveld. Vi mener at hvis Side2s anmelder ikke en gang klarer å få med seg at “a-has solide tolkning av ‘Hunting High and Low’ var akkompagnert av Magne Furuholmen på piano, nei da kan de heller gå på fest med Waschera-redaksjonen.
Vi tør påstå at veldig få gikk skuffede ut fra Spektrum fredag kveld. Om så må det ha vært skuffelse fordi det var over. Alle publikumsflørt-klisjeene i boka ble trukket frem og regissert på en slik måte at det funker som bare juling. Vi nevner i fleng:
- Forsvinne fra scenen for å så dukke opp på sittetribunen for å spille et par låter der.
- Konfetti.
- Prøve seg på noen norske strofer som ‘tusen takk Norge’.
- Spille en A-ha-låt.
- Få Magne Furuholmen til å spille piano på A-ha-låten.
- Konfetti.
- Mimeleken med de publikummerne som muligens hadde de dårligste plassene.
- Takke ærbødig og oppriktig(?) for at publikum gadd å bruke fredagskvelden med bandet.
- Finfint lys-/videoshow.
- Spille tre låter ute på en av de to “utstikkerne” som et slags lite show i showet.
- Løpe over på den andre utstikkeren og hoppe og danse for å gjøre opp for skuffelsen over at forrige punkt ble gjort på andre siden.
- Konfetti.
Med nydelige versjoner av ‘Fix You’, ‘In My Place’ og ‘Viva La Vida’ hvor publikum antakelig sang mer enn Martin selv etterfulgt av ståpels-frembringende varianter av ‘Clocks’, ‘Lovers in Japan’ og selvfølgelig ‘Yellow’ som rundet av kvelden, ja da var liksom alt greit. Man kan diskutere regien, man kan diskutere klisjeene, men ærlig talt - dette må da ha vært en sinnsykt bra konsert undertegnede og 9699 andre var vitne til?
Vi mener det.
Foto: Marte Konradsen
Vi sier yes til Yeasayer. Eller ‘yea’ for å være helt med på notene…
Enga fikk sol da Yeasayer gikk på scenen - dette gjorde ikke akkurat ting verre og blant annet med låten ‘2080′ ble det masser av liv blant publikum. Heldigvis vil mange si, etter at hovedvokalist Chris Keating var tydelig brydd på grunn av lydproblemer i starten av settet.
Inntrykket av konserten blir litt knapt da Morgenutgavens utsendte prøvde å få med seg både Ingrid Olava og Yeasayer på en gang…
Så glad vi har blitt i Ingrid Olavas debut, ‘Juliet’s Wishes’ og så søt og sjarmerende vi synes Ingrid Olava er så er skuffelsen stor når man egentlig ikke får høre Ingrid Olava på Øya. Ikke at vi ikke var der, det var bare ikke plass til den type rolig og dempet musikk.
Det var massivt med lyd fra Camp Indie fra bare noen låter ut i konserten og jommen om ikke Vika fyrte i gang før Olava var ferdig. Det var selvfølgelig i tillegg til at Yeasayers eksperimentelle toner lå som et bakteppe under hele konserten…
Noen vil si at fem scener på Øya er for mye. Vi vil i så fall ikke være uenige.
Bra, men ikke utrolig bra.
Likheten på sjanger, skjeggvekst og sittende vokalist er slående med Band of Horses, men som du vet. Det er ikke negativt.
Etter at deres selvtitulerte plate etterhvert har fått massivt gode kritikker fra folk med kred var det ganske heftig med folk på Sjøsiden fredag kveld. Disse folkene smilte alle sammen i det ‘White Winter Hymnal’ og ‘Tiger Mountain Peasant Song’ ble spilt skjørt, vakkert og samspilt fra scenen.
Så ja, det er ingen tvil om at Seattle-bandet kan sine saker og lager nydelig musikk, vi kan likevel ikke unngå å tenke at det mangler litt på scenen og at man hadde fått samme opplevelse av å stå med øynene lukket under hele konserten.
Det skal sies at den delen av publikum som kom fra Hitra sikkert er uenig i at dette var kjedelig, men for alle oss andre manglet “det lille ekstra”. Respektabelt levert likevel, ingen tvil om det.
Da Thom Hell holdt sin årlige konsert på Café Generalen i Ravndalen i Kristiansand tidligere i juli fortalte han om sin pakt med djevelen. Det var en pakt som gikk ut på at det alltid var fint vær når Thom Hell spiller konsert. Han lurte på hvor lurt det var i lengden, men akkurat nå passet det veldig fint.
Pakten er tydelig effektiv og solen tittet frem og varmet Engapublikummet under konserten fredag. Hell selv; litt sjenert og litt nervøs.
Thom Hell-sitater, fredag 8. august:
- Oi. Ok. Nå blei æ nervøs. (Sagt da han entret hovedscenen og oppdaget hvor mye folk det var der)
- Hyggeli’ å se så mange folk her. Æ ser at det æ flere mennesker her enn folk som har kjøpt plata mi…
- Nå ska æ spille en gammel hit. Den er fra en gammel plate som heller ingen har kjøpt. (Før ‘Why Do I Feel’ settes i gang…)
- Nå håper æ dere har det fint og ikke bare står her fordi dere ikke har en annen plass å være…
Nok sagt. Flott, flott musikk og et sjarmerende vesen. Om enn litt gjemt og tilbaketrukkent på en stooooor scene. Heldigvis var storskjermen til hjelp…
Det å spille klokken 1300 på hovedscenen etter et par lange festivaldager er ingen smal sak. Det var godt det var Håkan som fikk oppgaven da…
Hellström roper til de mange tusen fremmøte og lurer på om de er våkne, klart de er våkne - og tenk å få våkne opp til dette hver dag. Det hadde selvfølgelig blitt en smule slitsomt og ganske rart hvis det hadde vært tilfelle, men dog - en bra start på dagen. Heller Håkan enn frokost. Ja, du skjønner greia.
Med en solid ny plate i butikkene og en relativt solid katalog fra før av sjarmerer Håkan Øyafestivalen i “morgentimene” og når ‘Kom igjen Lena’ er blant ekstranummerne sammen med den fantastisk nydelige ‘Det er så jag säger det’ som ikke bare får jentene til å felle en tåre - ja da er dagen komplett. Og klokken er bare to.
Når Sigur Rós endelig er tilbake i Norge stiller vi med skyhøye forventninger. Du vet, sånne forventninger som er deilige å kjenne på, men du vet likevel at du vil bli skuffet. Snart. Det kommer.
Vi ble ikke skuffet. Vi ble slått i bakken av perkusjon, strykere, vokal og stemning. Magi, sier du? Meget mulig. Vi vet ikke helt hva det var, men skuffelse var det hvertfall ikke.
Det var et hav av mennesker på scenen som alle bidro til å gjøre det litt mer spennende, litt mer gjennomført og litt mer spesielt. Fordi Sigur Rós er spennende. Og gjennomført. Og spesielt.
Vi kunne ikke bedt om mer. Eller, jo, vi kunne bedt om ‘Starálfur’ og vi kunne bedt Turboneger holde kjeft så de ikke kunne ødelegge de stille og rolige områdene som hører en ordentlig Sigur Rós-konsert til. Bortsett fra det tør vi påstå at du ikke vil oppleve en bedre konsert på årets Øyafestival. Og det med to dager og en bråte med band igjen.
Seier. Magi. Sigur Rós. Vi kan alle dø lykkelige…
Det å skulle ta et ordentlig bilde av vokalist og frontfigur Matt Berninger i The National viser seg å være en utfordring da han stort sett gjemmer seg bak et par foldede hender og en mikrofon i løpet av de tre sangene fotografene har til disposisjon. Nå skal vi ikke akkurat kritisere hvordan de stiller opp på bilder og med den nerven hr. Berninger leverer med vokalen sin ville vi ikke endret noe som helst.
Låta ‘Fake Empire’ var en av favorittene fra 2007 hos mange og da den kom ut mot slutten var en tidlig kveld komplett for Enga-publikummet som sang med til stadighet. Vi sang med litt vi også, du bare kunne ikke se det. Eller høre det.
Har du enda ikke kjøpt ‘Boxer’, som er deres siste plate, er det jommen på tide.
Vi kan også legge til at Berninger tar av opp til flere anledninger utover i konserten. Flotte tekster, flotte låter, flott konsert fra Brooklyn-bandet. Dessuten er du heldig, du kan se hele konserten hos P3….
Det at Okkervil River hovedsaklig er Will Sheff med band gjør ikke noe. Det hadde såklart ikke blitt det samme uten resten, men du skjønner hvor vi vil…
Bandet har opparbeidet seg en bra låtkatalog og har fortjent fått mye skryt for platen ‘The Stage Names’ fra 2007. 9. september kommer ‘The Stand Ins’ og jommen om ikke denne Sjøsiden-konserten på Øya får oss til å glede oss enda litt mer til hva vi har i vente om rett over en måned. Tommel opp.
Det var et bra oppmøte på Sjøsiden da Grand Island gikk på scenen like over kl. 1500. Med låter som ‘Love in Decay’ (som er et av de bedre valgene P3 har gjort på spillelistene sine den siste tiden) og ‘Us Annexed’ fikk folk det de kom for.
Bandet i seg selv var litt statiske og det å “gi av seg selv” virket ikke som et kjent begrep der i leiren. Dog en repspektabel innsats. Føler vi gjentar oss litt egentlig, men tror den virkelig forløsende konserten for vår del blir Sigur Rós litt senere i kveld…
Hun har vært en av de mest hypede artistene de siste månedene og definitivt den mest hypede skandinaviske artisten. Lykke Li har blitt en kred-yndling og plata ‘Youth Novels’ mottok stående ovasjoner fra vitere verden over.
Vi har tidligere skrytt av hvor fresh og kul dama både ser ut og egentlig er, men på Øya virket det som om gråværet hadde smittet litt over på dama selv. Mangel på publikummere var det hvertfall ikke og Vika (scenen) strakk da vitterlig ikke til. En svært stor del av de oppmøtte sto på siden av scenen og fikk ikke særlig godt utbytte av lyden og var heldige hvis de fikk se noe som helst - sier litt om størrelsen Lykke Li har opparbeidet seg.
Det klinger bra da og om ikke registeret er i toppsjiktet så bruker hun det bedre enn de fleste og mange av låtene er en fryd å høre på. Det er ikke strykkarakter. På noen som helst måte. Selv om vi kanskje ble liiiiitt skuffet.
Joda, vi liker Iron & Wine aka Sam Beam, men hvis noen kommer og påstår at han ikke leverte sakene som folk flest vet han kan - da vil vi ikke være totalt uenige.
Musikken er knall den, men det manglet litt lidenskap og glød. Eller, det manglet en hel del av det. Svært store og lange instrumental-deler uten egentlig mål og mening gjorde at publikummet på Sjøsiden muligens, som oss, ble litt skuffet.
Øya 2008 er i gang med masse folk, masse regn, masse skyer, masse musikk og bittelittegranne sol.
The Mae Shi er et Los Angeles-band med en hel masse sjarm og selvironi og de ba om å bli introdusert som tidenes dummeste band. Det ble de, men det er de ikke. Snarere tvert om. Liv kan de hvertfall lage.
Øya er i gang…
Madrugada hadde æren av å avslutte årets Skralfestival i Grimstad lørdag kveld. Og for en avslutning det ble.
12. juli 2007 gikk Madrugada-medlem Robert Burås bort og uten at det ble en tårevåt minnestund, ble dette såklart nevnt på ettårsdagen for dette. Madrugada er et alvorlig band, men la oss trekke frem en klisjé fra klisjéhatten, de er for tiden alvorlig bra. Trygt og godt, men likevel ikke kjedelig.
Med låter som ‘The Kids are on High Street’, ‘Majesty’, ‘Look Away Lucifer’ og ‘In The Valley Of Deception’ og publikum så langt øyet kan se på Groos - ja da er det dømt til å bli bra. Og det ble det og det var det.
To write a summary on a norwegian concert, with a norwegian band on a norwegian festival - on a norwegian website is just as ridiculous as the fact that Oslo-based Superfamily don’t speak a word of norwegian on their concerts - in Norway. Stupid!
Når det er sagt, mye folk og høyt energinivå på Scenen på plenen lørdag kveld da Superfamily entret scenen og den ene radiosingelen etter den andre strømmet ut mot publikum.
Still stupid though.
BigBang er fortsatt og definitivt show-Greni. Mannen ER BigBang, og det er slettes ikke feil.
Det var godt med folk da vi nærmet oss overgangen fra fredag til lørdag på Groos og anledningen var såklart det som blir betegnet som et av Norges beste liveband. Ikke helt uten grunn, men der hvor Kent tar det et hakk videre med et flott visueltshow, stopper BigBang og tar noen hopp ekstra.
Innsatsen er likevel upåklagelig og publikum var tydelig fornøyde på fredagens siste konsert.
Morgenutgaven spurte en del av folkene som møtte opp til konsert med The Presidents of the United States of America, fredag kveld, om hva slags forhold de hadde til bandet. Ikke store greiene jevnt over, men det hindret ikke verdens kuleste ukule band å skape liv og røre på Strandscenen.
Da de fant ut at, ’shit - det er de som har den!!!!! (Video Killed the Radio Star)’, da ble det fart i sakene. Regnet kom også tilbake under denne konserten, men da vokalist Chris Ballew fikk på seg en blå regnponcho var liksom alt greit. Hoppe og danse i regnet passet inn.
Skulle man satt fingeren på noe, og det skal man jo som regel, så måtte det være at PUSA har en ganske så fet backkatalog av låter, mens de nye kanskje ikke er like innarbeidet eller bra som det de har gjort for femten år siden. Vi savner en selvrealisering på dette området, men dog: vi fikk Peaches, Dune Buggy og We’re Not Gonna Make It. Og da var vi fornøyd.
Redaksjonen | Kontakt | tips()morgenutgaven()com
©2008 Morgenutgaven. Rettigheter og stor stas.
denne siden er håndlaget av olem
